Kultursamarbeidet i Vesterålen - historie
Innspill til Vesterålen regionråd fra en av kultursjefene i Vesterålen førte til ideen om å utprøve et mer formalisert samarbeid på kultursiden. Bakgrunnen var erfaringene fra en stor vesterålsmarkering under Festspillene i Nord-Norge i 1980. Som så ofte ellers var det problemene man støtte på under forberedelsene og under selve gjennomføringen som synliggjorde behovet og avdekket mulighetene. Så dukket det ideer om konkrete oppgaver opp.
Flere av rådmennene var pådrivere sammen med kulturinteresserte regionalpolitikere. Etter flere søknadsrunder om støtte til Kulturprosjektet i Vesterålen ble det bevilget penger fra fylkesutvalget fra de såkalte Nord-Norgemidlene. Både målsetting og forslag til arbeidsoppgaver vektla særlig de distriktspolitiske sidene.
Distriktpolitikk
Kulturprosjektet koplet tanken om kultur og regional utvikling sammen lenge før dette ble motetema i distrikts-Norge. Denne tenkningen kom klart til uttrykk i flere mål- og oppgaveformuleringer som ble brukt i søknaden til fylkesutvalget, slik som Kultur som tiltakspotensiale og Utprøving av tiltak for opprettelse av lokale arbeidsplasser. Også vanlige kulturoppgaver sto på forslagslista: Distribusjon av kulturtilbudene, regional formidling av kulturtilbud til og fra Vesterålen, interkommunal bokbuss, opplæring av kulturansatte osv.
Betoningen av distriktspolitikk og sysselsetting var trolig hovedårsaken til at det ble bevilget til sammen kr 500 000 til prosjektet og at det kunne igangsettes høsten 1983. Det ble ansatt prosjektleder i full stilling knyttet til regionrådets sekretariat på Sortland.
Konkrete resultater
Prosjektperioden hadde en dominerende strategi: Å oppnå konkrete resultater. Lederen for styringsgruppa proklamerte dette i første avisintervju:
«Vi tar ikke sikte på å produsere vakre og omfangsrike dokumenter som bare blir stedt til hvile i kommunale skuffer når de er framlagt. Vi skal derimot presentere konkrete forslag til prosjekter som kan gjennomføres på kultursektoren i vesterålskommunene.»
(Tidl. rådmann i Andøy Matz Sandman)
Styringsgruppa var satt sammen av sentrale personer fra kommunene med representanter både innenfor og utenfor kultursektoren: En kultursekretær, fylkeskultursjefen i Nordland, en hovedutvalgsleder for kultur, en stortingsrepresentant, politisk leder for regionrådet, et formannskapsmedlem og en rådmann (leder).
Det gjaldt å vise at kultursamarbeid var mer enn festtaler, ja at det til og med kunne bety noe i sysselsettingssammenheng. Planer og prioriteringer ble i liten grad drøftet. Det at noe håndfast skjedde ble av styringsgruppa vurdert som viktigst.
Spennvidde
Tittelen på sluttrapporten Fra salgshusflid til moralfilosofi angir bredden i prosjektarbeidet. En rekke konkrete resultater ble oppnådd som etablering av bokbuss, gjennomføring av kursserier, konsertturneer og teaterforestillinger, forsøk med prøveproduksjonsverksteder for husflid, etablering av en ny regionmusikerordning, nye nærradiokonsesjoner med samarbeidsklausuler til Vesterålen osv.
Etter 2 1/2 år gikk prosjektet over i en 2-årig etableringsfase for et fast kultursamarbeid mellom de fem kommunene. Utgiftene til sekretariatet ( kr 400') ble dekket av Norsk kulturråd (25%), fylkeskommunen (25%) og kommunene (50%).
Hovedkonklusjonene fra forsøksperioden var at regionalt kultursamarbeid kan være en effektiv strategi for ny og større kulturell handling. Det ble også betonet at samarbeid gir nye muligheter for desentraliserte tilbud både innenfor regionen og i forhold til mer sentrale strøk. I tillegg gav samarbeidet økonomiske gevinster i form av eksterne tilskott. Prosjektet kunne også vise til nye muligheter for samarbeid på tvers av sektorgrensene f. eks. i forhold til næringsliv og til skole. Prosjektperioden gav i det hele tatt en optimistisk tro på at «det meste er mulig» gjennom samarbeid dersom rette grep tas. Det gikk derfor anbefalinger fra regionrådet til kommunene om å etablere et fast regionalt kultursamarbeid.
Fast regionalt kultursamarbeid
Under oppsummeringene ble det påpekt at en annen sammensetning av styringsorganet var nødvendig når man gikk over fra en prosjektfase til en mer permanent ordning. Uten en direkte kontakt til det kulturpolitiske beslutningsnivået i kommunene ville samarbeidet kunne bli et hode uten kropp og tørke ut når nyhetens interesse var borte. Derfor ble styringsgruppa for prosjektet omgjort til et Vesterålen kulturutvalg med lederne for respektive hovedutvalg som kommunenes representanter. Kultursjefene ble representert i tillegg til at regionrådet oppnevnte to representanter fra egne rekker. Den sterkere forankringen til den kommunale kulturpolitikken var også en måte å møte en annen fare på, nemlig at en liten kultursektor gjennom samarbeid med næringsliv og skole skulle bli et middel for å nå andre samfunnsmål. Debatten om kultur som mål og som middel har fra da av jevnlig dukket opp.
Mens samarbeidet i prosjektfasen var styrt av en tverrfaglig prosjektgruppe, ble det fra 1986 knyttet til kultursektoren i kommunene med hovedutvalgslederne som grunnstammen i et Vesterålen kulturutvalg. På administrativt plan ble det etablert et kultursjefnettverk som binder samarbeidet administrativt og faglig sammen. Det som kjennetegner styringsmodellen som er valgt i motsetning til en del interkommunale kultursamarbeidsordninger andre steder er at den er forankret i et regionalt sammensatt politisk utvalg direkte underlagt regionrådet.
Etter en innkjøringsfase på to år fra 1986 til 1988 med delt finansiering mellom kommuner, fylkeskommune og Norsk kulturråd vedtok kommunene å etablere et fast kultursamarbeid knyttet til Vesterålen regionråd. Det består av et eget politisk sammensatt kulturutvalg og 1 1/2 stilling i sekretariatet. Andre regionale ordninger som bokbussen, samarbeid mellom musikkskolene og den regionale teaterinstruktøren har etter hvert blitt knyttet til samarbeidet slik at det utgjør en enhetlig organisatorisk struktur.
Fra Erik Bugge: Møtesteder – Regionalt samarbeid som kulturpolitisk strategi, Vesterålen regionråd 1998
I forbindelse med 25-årsjubileet utga vi boka «Kanten kan bli den nye midten». Denne boken forteller mer om kultursamarbeidets historie.